Ostfriesland
Sommer, paddeflate åkre, kuer, litt skog og vindmøller, mil etter mil. Vi kjørte leid kassebil noen kilometer fra Nordsjøen i Ostfriesland, et sted jeg kun forbandt med barndommens vitser om Ostfriesene, en tysk variant av svenskevitsene. Utafor ei lita bygd i ei diger låve fullt med vevstoler, garn og vevutstyr sto håndjacquardvevstolen som Hermann Wendlinger hadde tipset meg om. Jeg hadde vært i låven i desember året før og bestemt meg for å kjøpe den.
Vi hadde flyttet vevstoler før, men dette var spesielt, pga av høyden til vevstolen og vekta til Jacquardmaskina og loddene, for ikke å snakke om hullkortmaskina. Heldigvis hadde eieren spurt to snille og sterke naboer om hjelp som løftet i lag med oss. Uten dem hadde vi heller ikke klart å flytte hullkortmaskina, en diger, metallbeslått benk som det trengtes tre mann for å flytte. Men så var det transporten, vi hadde som sagt kjørt vevstol før, f.eks. en 160 cm damaskvevstol fra Nordvestlandet til Tromsø i åpen henger med presenning. Men dette var andre avstander og frem for alt, andre tider, koronatider med stengte grenser til Sverige. Alle som bor i Nordnorge vet at man bør kjøre Sverige når man skal til og fra landsdelen med bil. Og så var det avstanden: 2806 km til Tromsø via Sverige som nå var umulig, versus 980 km på flerfelts motorvei til Sveits, hvor jeg vokste opp. Når vi la til drivstoffkostnader, leie av bil i antall dager, overnattinger, mat og tid, var valget veldig enkelt.
Vevstolen var bygd på 50-tallet, i Biglen i Sveits av firmaet Arm AG, kjent for sin høye kvalitet og funksjonalitet. Teknisk sett hadde den alt: Jacquardmaskin med 400 kroker, tannhjulsregulator med brems og fløyskyttel med tre skyttelkasser. Arm AG hadde bygd noen få Jacquardvevstoler, men plantegninger var forsvunnet for lenge siden. Jeg snakket med datteren til Walter Arm, som nå er en godt voksen dame og selger ut restlageret etter det store firmaet. Hun kunne huske Jacquardvevstolene. De var kompliserte og tidkrevende å bygge og det lønnet seg ikke. Etter at den hadde forlatt fabrikken, hadde vevstolen nok vært litt rundt omkring for den havnet i låven ved Nordsjøen, på en av garnbommene var det skrevet på italiensk, jeg kan kanskje lese «secondo fuori, … dentro». På en av tverrbjelkene står det kanskje Erica Brugger?
Hullkortmaskina er av uviss alder. Uten hullkortmaskin, ingen Jacquarddveving. Det er uaktuelt å slå hull for hånd, 400 for hvert eneste innslag! På plaketten står det: «Oskar Schleicher Greiz i V. Maschinenfabrik und Eisengiesserei». Ifølge Wikipedia var Greiz i forbundsstaten Sachsen et senter for tekstilindustri og leverandørindustrien. Allerede i 1890 fantes over 11’000 mekaniske vevstoler i byen. Firmaet Oskar Schleicher framstilte damast og jacquardvevstoler, og drev med jerndreiing og støperi og ble grunnlagt i 1892. Jeg finner brevhoder og flere kataloger til salgs etter et kjapt Google søk. Etter krigen ble firmaet konfiskert uten erstatning.
Men hvorfor anskaffe en jacquardvevstol?
For det første er det ikke mange håndjacquardvevstoler igjen, man får ikke bestilt dem, og må ha stor flaks å komme over en. Ikke finnes det reservedeler heller eller utstyr som hovler, lodd eller kroker å få kjøpt.. Teknikken er standard i industrien, men er ikke tilgjengelig lenger for håndvevere og kunnskapen om den er bortimot utdøende. Jacquardteknikken gir ufattelig mange muligheter for mønstring, samtidig som den har strikte begrensninger, noe jeg vil komme tilbake til etter hvert.
For det andre: Våren 20 hadde jeg fått tildelt statens kunstnerstipend med et prosjekt som går utpå å prøve å rekonstruere noen av bindingene i stoffene fra Norwich på håndjacquardvevstol. Veverne i Norwich brukte digre damastvevstoler med to vevere på. Dette er urealistisk å få til, all den tid vevstolene ikke finnes lenger, ei heller tegninger av dem og jeg dessuten er bare en person. Det å plukke de kompliserte mønstrene med spile framsto også som helt urealistisk. Det nærmeste var altså Jacquardteknikken.
Vevstolen hadde ikke vært i bruk i låven der den sto, men blitt kjøpt for 20 år siden, og ventet siden på å bli tatt i bruk. Etter 20 år i ei litt fuktig låve var treverket grimete og luktet mugg. Metalldelene var røde av rust, harnesksnorene var morkne.
Det manglet åtte kroker, som vi heldigvis fant i ei eske med reservedeler. Men det manglet andre deler og de var det verre med:
- Ei jacquardnål
- Stiv 1mm snor, helst av naturmaterial til forbindelsen mellom kroker og harnesksnorer
- Harnesksnor: alle snorene var morkne og måtte erstattes
- Harneskbrett til tettheten jeg skulle ha
- Og ettervhert: ny harneskgrind til de nye brettene
