Elverum
Elverum - et sted jeg ikke forbandt noe som helst med. Ja, jeg må inrømme det, geografi- og allmenkunnskapene er sikkert ikke gode nok, men Østlandet er så langt unna når man bor i nord, at det nesten er et annet land. I juni i år satte jeg meg på et fly fra Tromsø, for første gang på lenge. Gardermoen var nesten folketomt og det var en veldig rar følelse. Jeg tok tog til Hamar, Rørosbanen til Elverum og spaserte til Glomdalsmuseet.
Glomdalsmuseet er verdt et besøk. Utstillingene er meget aktuelle, godt formidlet og med et glødende engasjement for vanlige folks liv i forskjellige tidsperioder: Kongens nei som veldig godt viser bombingen av Elverum, sivilbefolkningens lidelser og de tyske invasjonsstyrkenes råe og nådeløse framferd. Latjo drom, den store utstillinga om Romanifolkets liv, kultur og språk i Norge og hvordan de ble undertrykt og forfulgt. Glomdalsbrura, møbelstiler gjennom flere århundre, norsk militærhistorie og ikke minst et fullstendig apotek og en fremragende utstilling om bygdedoktorn og jordmora. Og det er bare innendørs: Utendørsavdelinga er et norsk folkemuseum i miniatyr midt inni skogen, det er faktisk det tredje største friluftsmuseet i landet. Det er lett å få et inntrykk av de tøffe forholdene folk før i tida levde under og hvor stor og overmektig naturen var.
Men var jeg ikke der for å gå på Glomdalsmuseets utstillinger, jeg var der for å besøke arkivene sammen med Anny Strand fra Bunadstilvirkerne på invitasjon fra Bjørn Sverre Hol Haugen fra Anno Museum. Våren 2020 fikk jeg ett års arbeidsstipend fra Norsk kulturråd for å prøve å jobbe med rekonstruksjon av stoffer og bindinger som ble vevd i Norwich. På Elverum er det bevart mange klesplagg som er sydd i stoffer fra Norwich, luer, vester, skjørt, jakker, keper og lauslommer i et stort spenn av teknikker.
Ullstoffene er fantastiske! Selv etter flere århundre og tungt bruk lyser fargene imot meg opp fra eskene og det er uforståelig for meg hvordan veverne klarte å veve de intrikate mønstrene med de store rapportene på håndvevstol. Derimot er det lett å forstå at fortidas nordmenn bladde opp store summer for å få tak i noen alen av et slikt stoff og at stoffene ofte ble til smuglervare. Og stoffene ble brukt om og om igjen, i stadig mindre biter, som deler av et annet plagg eller små plagg som luer og lauslommer. I en samtid hvor allmuen gikk kledd i brunt, grått og skittenhvitt, skinte klærne om kapp med sola og viste eierens velstand og stand. Stand - et ord som heldigvis ikke er i bruk lenger, men som den gangen betydde posisjon i samfunnet. De glansede engelske kamgarnsstoffene ble så populære blant storbønder og andre norske rikmenn at danskekongen deklarerte enda en ny klesforskrift i rekken av flere. Denne var kalt “En Forordning ang. Overdaadigheds Indskrænkning for Danmark Norge og Hertug dømmerne, dat. 20de Januarii 1783”, og forbød bønder å kjøpe klær av importerte stoffer. Bondestanden burde gå kledd i såkalt “hjemmevirket” tøy, med påskudd om at dette ville å få fart på landets økonomi.
For alle dere som er interessert i å vite mer om klærne som ble sydd av engelske kamgarnsstoff og hvilken betydning de hadde i sin samtid, anbefaler jeg på det sterkeste å lese Bjørn Sverre Hol Haugens avhandling “Virkningsfulle tekstiler”. Denne var en øyeåpner for meg når det gjelder forståelse av folkedrakt og bunad, både historisk og nåtidig, og hvordan klær virker på den som har de på seg og på omgivelsene.
Kilde: “Virkningsfulle tekstiler – i østnorske bønders draktpraksiser på 1700-tallet”, Bjørn Sverre Hol Haugen, 2014
