Det føles så lenge siden, rett og slett mange år, og ikke bare i fjor sommer. Jeg hadde lyst å reise til Norwich i England for å se på kamgarnstekstiler og vår tenåringsdatter ville til London. Vi bestemte oss for å kjøpe Interrail billetter og noen dager etter skoleslutt satte vi oss på bussen fra Tromsø til Narvik, for å ta toget ut i den store verden, via Stockholm, København (elektrisk sparkesykkel på hodesteinsplaster var definitivt utafor komfortsonen til mor), Hamburg, Köln og Brüssel. I dag er dette helt utenkelig, pga stengte grenser, karanteneregler og reiserestriksjoner.

Hvorfor Norwich? Jo, byen Norwich i East Anglia var et sentrum for produksjon av håndvevde tekstiler i flere århundrer, spesialisert på kamgarnstekstiler. På midten av 1700-tallet sysselsatte ullindustrien mange titusener, alt fra husmenn og bønder som holdt sau og spant garn, til fargere, vevere, arbeidere på pressemaskinene, handelsmenn og handelsreisende, kapteiner, matroser og forsikringsagenter. Råmaterialet var ull fra Lincoln longwool sauen, en lokal rase med veldig lange ullfibre, som ble kjemmet og håndspunnet til meget glatt, glansfullt og tynt garn. Håndveverne var selvstendige, små familiebedrifter, og de produserte alt fra enkel toskaft til de mest avanserte tekstiler med veldig store og enormt intrikate mønstre. Byens kjøpmenn eksporterte metervare til hele verden, til og med til Kina og Amerika, men også til lille Norge hvor de glansete og fargerike stoffene fra Norwich ble veldig populære og meget verdifulle i sin samtid, så verdifulle, at de til og med ble smuglervare. I Norge ble det sydd trøyer, livstykker, vester, en sjeldnere gang et helt skjørt/stakk. Mange av disse tekstilene er bevart, som deler av historiske folkedrakter i museenes magasin.

Byen Norwich var en multikulturell og åpen by. Borgerne tok imot protestantiske flyktninger fra Belgia og Nederland som måte forlate hjemlandet pga av reformasjonskrigene og den påfølgende motreformasjonen. Flyktningene var vevere og tok med seg ny teknologi og kunnskap og bidro dermed vesentlig til at Norwich ble et så viktig senter for tekstilproduksjon. Sporene etter nederlenderne kan fortsatt ses i byggeskikken, takene på de såkalte Dutch houses.

På studiesenteret ved Norwich castle ble jeg tatt imot av Cathy Terry, Ruth Battersby-Tooke og Dr. Michael Nix. I Norwich er det ikke igjen mange stoffer, nesten alt ble solgt. Men det som var igjen, tok pusten fra meg: ekstremt kompliserte, svære mønstre, sterke farger og skinnende blanke overflater.

Dr. Michel Nix var spesielt imøtekommende og tilbudte seg å vise meg byen, spesielt husene hvor man kan se den dag i dag at det var en vever som bodde. Veverne bodde bestandig i toppetasjen, hvor det er høyt nok under taket til de store vevstolene og de hadde store vinduer, for å slippe inn så mye lys som mulig. Jeg prøvde å forestille meg byen som den hadde vært for 250 år siden: et yrende folkeliv med mestere, svenner og lærlinger, hester og vogner, handelsmenn og reisende salgsagenter, fargernes gårder ved elva, de glohete stoffpressene og røyken fra dem, varehusene og bryggene, og stoffballene klare til å bli fraktet ut fra havna ved Great Yarmouth til hele verden.

Jeg har lastet opp noen foto som forhåpentligvis gir et lite inntrykk av byen:
- de opprinnelige gatene fra middelalderen
- husene hvor veverne bodde
-katedralen
- Borgen
- gravsteinen til John Tuthill, en berømt handelsmann
- og husene i nederlandsk stil

Hvis du vil lese mer om denne fascinerende byen, dens tekstilproduksjon og se foto av stoffene, ta en titt på linkene jeg har postet under bildegalleriet.